De trodde de begravde meg

De visste ikke at jeg var frø. Historien om året jeg ble begravet – og spirte

Noen år knekker deg på en seig og langsom måte. Stille, sakte, helt til du synker ned på kne, ned i det mørkeste dypet, ned i jorden. 2025 var det året. De trodde de begravde meg. De så en kvinne som hadde tapt. Karriere i grus. Men de visste ikke at jeg var frø. Og frø gjør det de gjør best i mørket: De spirer.

2025 var ikke et år jeg mistet motivasjonen. Det var et år jeg mistet fotfeste. Ikke pent. Ikke rolig. Det var et sammenbrudd som ingen så, men som tok alt.

Mye måtte vekk. Mennesker. Arbeid. Roller jeg hadde båret for lenge. En sjef som gjorde mer skade enn noe annet. Et system som tappet mer enn det ga. Og så, etter alt kaoset, ble det stille. Ikke fordi jeg ga opp, men fordi jeg ikke hadde mer å gi.

Det merkelige med å bli knekt er at det ikke alltid skjer raskt og så ferdig. Noen ganger kjennes det mer som å synke – langsomt, umerkelig, helt til du innser at du ikke lenger er der du pleide å være. Jeg sluttet å dele. Sluttet å forklare. Sluttet å prestere. Ikke fordi jeg ikke brydde meg, men fordi jeg trengte å overleve.

Når grenser sorterer

Grenser er brutalt avslørende. Ikke for deg, men for dem rundt deg. Da jeg begynte å sette grenser, skjedde det noe interessant: noen ble sinte, noen ble kalde, noen trakk seg unna. Ikke fordi grensene var urimelige, men fordi de ikke lenger fikk fri tilgang til meg.

2025 lærte meg at hvordan andre reagerer på grensene dine forteller deg alt du trenger å vite. Det er ikke tap når noen velger å gå når du blir tydelig. Det er informasjon. Jeg mistet ikke “alt” i 2025. Jeg mistet det som ikke tålte at jeg ble tydelig. Og det var egentlig ikke et tap. Det var en opprydding.

Grenser er ikke et tap. De er en sortering.

Kroppen varsler først

Det tok tid før jeg innså det, men kroppen min hadde varslet lenge. Utmattelse. Indre motstand. Stillhet. Manglende kreativitet. En følelse av å bli mindre i rommet. 2025 lærte meg at når kroppen trekker seg unna, er det ikke latskap. Det er selvforsvar. Det er kroppens måte å si: “Jeg tåler ikke mer av dette.”

Jeg lærte å lytte. Ikke bare til symptomene, men til det kroppen prøvde å fortelle meg om omgivelsene mine. Om mennesker. Om hva som drev meg, og hva som tappet meg. Kroppen lyver ikke. Jeg hadde bare ikke lært språket ennå.

Jord

Det ble en indre reise, enten jeg ville eller ikke. En periode der alt som var overflødig måtte dø. Ikke metaforisk. Helt konkret. Gamle ideer om hvem jeg burde være. Gamle forestillinger om hva som var “suksess”. Gamle lojaliteter som kostet mer enn de ga tilbake. Det var ikke pent. Det var ikke inspirerende. Det var nødvendig. Noen ganger må fundamentet rase før du kan bygge riktig.

Jeg tror mange misforstår hva vekst egentlig er. De tror det alltid ser ut som fremgang – mer energi, mer synlighet, mer fart. Men noen ganger ser vekst ut som jord. Mørk. Tung. Stillestående. Et sted der frø ikke vises, men der alt avgjøres.

2025 var jord. Et år der jeg ikke vokste opp, men ned.

Der røtter fant vei dypere inn i hvem jeg faktisk er, ikke hvem jeg trodde jeg måtte være. Der stillheten ikke var tomhet, men sortering. Der fraværet av synlighet ikke var fiasko, men forberedelse.

Det jeg tar med meg

2026 bygger på noen enkle, men harde lærdommer. Jeg jobber ikke der respekt må forhandles frem. Jeg forsvarer ikke grenser som burde vært klare. Jeg gir av overskudd, ikke av reserve. Jeg lar ikke samvittighet brukes som styringsverktøy. Ikke fordi jeg er blitt hard, men fordi jeg er blitt klar.

2025 lærte meg at arbeid aldri er verdt helsa di. At makt sjelden annonserer seg selv. Og at grenser ikke ødelegger relasjoner – de avslører dem. Det er kunnskap jeg ikke ønsket å lære på denne måten. Men det er kunnskap jeg aldri gir fra meg igjen.

Det var året jeg lærte forskjellen på å være sterk og å være sann. Å være sterk handler ofte om å holde ut. Å være sann handler om å slippe taket. Jeg slapp taket i det som nesten ødela meg. Selv om det kostet identitet. Selv om det kostet trygghet. Selv om det kostet tid.

Noen trodde jeg forsvant. Noen trodde jeg ga opp. Noen trodde jeg ble begravet. Lite visste de.

2026 – ny versjon lastes opp

For 2026 starter ikke dramatisk. Det starter i ro, med dyp trygghet. Med røtter som har vokst dypt. Med et nervesystem som sakte har funnet ro. Med en klarere forståelse av hvem jeg er – og hvem jeg ikke lenger er villig til å være.

Jeg bygger ikke videre på 2025. Jeg bygger fra det. Ikke fra smerte, men fra innsikten den ga. Fra det som vokste i det skjulte mens andre trodde ingenting skjedde.

2026 er ikke en polert versjon. Det er en versjon som er mindre tilgjengelig for kaos. Mindre villig til å ofre seg selv for systemer som ikke fortjener det. Mer forankret. Mer tydelig. Mer kompromissløs på det som faktisk betyr noe.

Jeg kjenner på noe jeg ikke har kjent på lenge: en følelse av at ting faller på plass. Ikke perfekt, ikke ferdig, men riktig. Som om alt det tunge arbeidet i 2025 var nødvendig for å komme dit jeg faktisk skulle. Nye kapitler er i bevegelse. Ting jeg ikke kan snakke om ennå, men som allerede er i gang. Og for første gang på lenge føles det ikke som jeg presser meg inn i noe. Det føles som jeg vokser inn i noe.

Jeg vokser ikke for å bli sett. Jeg vokser fordi jeg ikke vil noe annet.

Fordi røttene er der. Fordi fundamentet er lagt. Fordi 2025, for alt det tok, også ga meg det jeg trengte mest: klarhet.

Så 2026: ny versjon lastes opp. Med purpose.

2026 er ikke en restart. Det er en oppgradering. Jeg har ikke hastverk. Jeg har retning. Det som bygges nå er mer gjennomtenkt, mer forankret – og langt mindre tilgjengelig for drama.

Strong Girl Era er ikke et slagord. Det er et resultat.