2026: Året fasaden falt

Da hype mistet makten – og innholdet kom tilbake

Jeg slettet 23 upubliserte utkast og arkiverte to Instagram-kontoer. Ikke som et stunt, men som et stille punktum. For i løpet av det siste året forsvant stemmen min – og jeg oppdaget at jeg ikke var den eneste.

Kvelden jeg trykket slett

Forrige uke satt jeg i stua sent på kvelden, med telefonen i hånda. Jeg hadde 23 utkast liggende. Innhold jeg aldri følte meg klar til å dele. Ikke fordi det var dårlig, men fordi det ikke lenger hørtes ut som meg.

Jeg hadde vært litt overalt det siste året. Mye arbeid, mye som skjedde samtidig, og et uttrykk som til slutt ble mer utydelig enn tydelig. Så jeg slettet alt.

Det var først da jeg forsto det: Jeg er ikke alene om å ha kjent på dette.

Den stille utmattelsen

I desember så jeg en tidligere influencer jeg fulgte, legge ut sitt siste innlegg. Ingen dramatisk exit. Ingen lang forklaring. Bare en setning: «Det er på tide.» Kort tid etter var kontoen borte.

Kommentarfeltet var fullt av folk som skrev «Forstår deg», «Kjenner meg igjen», «Jeg vurderer det samme». Det var ikke en trend. Det var utmattelse.

Vi har sagt lenge at folk er lei av innhold. Jeg tror ikke det stemmer. Folk er ikke mette på innhold – de er mette på tempo. På jaget. På følelsen av at alt må være nytt, raskt og mer ekstremt for å få oppmerksomhet.

Når influencer-kulturen punkteres

Det som skjer nå, er ikke en trend. Det er en korreksjon.

Vi har hatt en periode der innpakningen ofte ble viktigere enn innholdet. Der to sekunder reels med riktig lyd kunne gi mer belønning enn noe som faktisk hadde substans. Der mange jaget viralitet, hooks og vekst – og der tempoet til slutt gjorde at alt kjentes likt.

Og da skjer det noe både med skaperen og publikum. Når du bygger på trender lenge nok, begynner du å miste forankringen i deg selv. Du blir opptatt av hva som «funker», mer enn hva du faktisk vil si. Og publikum merker det. Ikke nødvendigvis fordi noen lyver, men fordi alt får samme overflate: samme rytme, samme uttrykk, samme løfter. Til slutt føles det som om alt er reklame.

Det er derfor influencer-kulturen i sin mest hype-drevne form punkteres nå. Ikke merkbart, bare gradvis stille. Folk skroller forbi det som er pent, men tomt. De slutter å tro på det som lover for mye. Og de søker tilbake til det som har en kjerne.

Illusjonen vi alle kjøpte

En del av grunnen til at dette skiftet skjer, er at vi også har vært gjennom en bølge av “goddess-guruer” som solgte en idé om at alt kunne gå raskt, lett og friksjonsfritt. Bli rik på en uke. Få businessen på plass på tre dager. Følg denne oppskriften, så ordner det seg.

Men å skape noe – og å bygge en business – tar tid. Det tar repetisjon. Det tar justeringer. Og det tar en identitet som tåler at du ikke får applaus med en gang.

Det som faktisk fungerer nå

Jeg merker en tydelig endring i hva jeg selv orker å ta inn. Kontoene jeg faktisk leser nå, er ikke nødvendigvis de med mest reach eller mest “perfekt” innpakning. Det er de som gir ro.

Folk vil ha gjenkjennelighet og trygghet. De vil forstå hvem du er, og hva du står for. De vil følge noen som bygger noe over tid, ikke bare noen som er flink til å fange oppmerksomhet i øyeblikket.

Det er en stor forskjell mellom å presentere et polert sluttresultat og å slippe folk inn i en prosess som faktisk har retning. Den ene sier: «Se hva jeg har.» Den andre sier: «Se hva jeg gjør.» Og akkurat nå er det den siste som vinner.

Prisen for å alltid være «på»

Vi snakker mye om synlighet, men sjeldnere om prisen. For min del var prisen at alt ble rot. Jeg jobbet hele tiden, og likevel føltes det som om ingenting fikk lande.

Energien var spredt, fokuset var uklart, og det som skulle være mitt, ble gradvis utvannet. Det er en egen slitasje i å forsøke å være «på» hele tiden, samtidig som du innerst inne kjenner at retningen mangler.

Identitet før algoritme

Mange tror løsningen er flere følgere, høyere reach og mer synlighet. Men problemet er sjelden størrelsen. Problemet er at du ikke vet hvem du er der.

Jeg har vært der selv: fulgt råd som fungerte for andre, testet budskap som ikke passet meg, og forsøkt å holde flere retninger gående samtidig. Resultatet ble ikke bare utydelige tall. Resultatet ble indre kaos.

Så hvis jeg skal si én ting: Start med identitet, ikke algoritme. Definer hvem du er, hva du bygger og hva du står for. La algoritmen komme etterpå.

Stillheten etterpå

Det var ikke en triumf da jeg trykket slett. Etterpå ble jeg stille. Nesten litt trist. Som om jeg tok farvel med en versjon av meg som hadde jobbet hardt, men som ikke helt fant hjem i uttrykket sitt.

Og samtidig var det en klarhet i den stillheten: Jeg kan ikke bygge videre på en måte som gjør meg fremmed for meg selv.

Strong Girl Era – Season 1

Jeg forstår godt dem som velger å slutte. Men i 2026 velger jeg å bygge videre – bare på en annen måte. Jeg poster ikke fordi jeg «burde». Jeg følger ikke trender bare fordi de er populære. Jeg optimaliserer ikke for algoritmen først – jeg optimaliserer for tillit.

Jeg er 50 år, og jeg skal studere innholdsmarkedsføring på Kristiania. Jeg er i ferd med å bygge Atelier by Eva. Denne gangen vil jeg vise prosessen slik den faktisk er, med retning og justeringer underveis – uten å jage det som bare fungerer i en uke.

Hvis du kjenner deg igjen

Hvis du kjenner deg igjen i dette, er det sannsynligvis fordi noe allerede har begynt å skifte i deg også. Kanskje du ikke vet hva du skal poste lenger. Kanskje du er lei av å jage trender uten å vite hvorfor. Kanskje du også har utkast liggende som du ikke klarer å publisere, fordi de ikke føles som deg.

Du trenger ikke slutte med sosiale medier. Men du trenger kanskje å finne tilbake til stemmen din – hva du vil uttrykke, og hvorfor.

2026 er året fasaden falt. Det er også året du får lov til å bygge noe som faktisk er ditt. Noe som holder. Noe som har mening.

Dette er første del av Strong Girl Era – Season 1. Jeg dokumenterer prosessen mens jeg bygger Atelier by Eva. Du kan følge meg på Instagram: @atelier.by.eva

Kanskje er dette året flere av oss senker tempoet. Ikke fordi vi gir opp, men fordi vi vil bygge noe som tåler tid – og som folk faktisk kan stole på.