Sannheten ingen forteller deg.

Ingen forteller deg at en stor del av det å skape innhold på sosiale medier er følelsesmessig.
Tvil. Overtenking. Sammenligning.
Og ikke minst stillheten – den som kommer når du poster noe du har brukt timer på, og så bare … ingenting.

Tre likes. Ingen nye følgere. Igjen. Alle de månedene med arbeid, og du begynner å lure på om du er den eneste som faktisk bryr seg.

For å være helt ærlig tror jeg ikke man noen gang vil føle seg helt klar. Men det betyr ikke at man ikke skal bygge merkevaren sin likevel. For det er her, underveis i prosessen, man bygger muskler, selvinnsikt og selvtillit. Ikke før – men underveis.

Tre likes og ingen kommentarer

Jeg satt på kjøkkenet med telefonen i hånda og hadde akkurat publisert et innlegg jeg hadde jobbet med i dagevis. Kanskje uker, egentlig. Jeg hadde tenkt nøye over ordene, justert bildet, skrevet om teksten flere ganger, og trykket publiser med en følelse av både stolthet og uro.

Så ventet jeg – ti minutter, tjue, en time – og det eneste som skjedde var tre likes, ingen kommentarer og ingen nye følgere.

Jeg sjekket telefonen én gang til. Ingenting. Bare stillhet. Det er den følelsen ingen forbereder deg på. Ikke at folk er negative, men at de ikke er der i det hele tatt.

Det er den følelsen ingen forbereder deg på. Ikke at folk er negative. Bare at de ikke er der i det hele tatt.

Du er ikke den eneste

Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg si deg én ting: Du er ikke alene.

Mange av oss opplever den samme merkelige stillheten, selv når vi gjør alt riktig. Vi følger planen, har et budskap, poster konsekvent – og likevel skjer det ingenting.

Det er realiteten. Og det gjør vondt på en måte som er vanskelig å forklare, fordi du ikke vet hva stillheten egentlig betyr. Er det noe galt med innholdet? Med meg? Med strategien? Eller er det bare sånn det er?

Jeg har ikke alle svarene. Men jeg har vært her lenge nok til å forstå noe viktig: Det handler ikke bare om hva du gjør. Det handler om hva du tåler underveis.

Paradokset ingen snakker om

Det som er så frustrerende, er at vi kan gjøre alt riktig og likevel oppleve null respons. Vi kan ha en solid strategi, et tydelig budskap, gjennomtenkte tekster og fine bilder – og fortsatt stå igjen uten vekst, uten tydelig respons, bare det samme lille antallet mennesker som liker innlegget og heier på oss.

Samtidig ser vi andre vokse raskt. Kanskje med innhold som ikke nødvendigvis er bedre. Kanskje med mindre erfaring eller mindre dybde. Likevel vokser de, og vi gjør ikke det.

Det er det som gjør det så vanskelig. For hvis vi gjorde noe feil, kunne vi justert, endret og lært. Men når vi gjør ting riktig og det fortsatt ikke fungerer, begynner tvilen å spre seg – om oss selv, om retningen og om dette i det hele tatt er liv laga.

Følelsene ingen snakker om

Det er én ting det snakkes forbausende lite om.

Den stille skammen som kan komme når du poster, eksponerer deg selv og legger arbeid, tanker og tid i det du deler – og antall følgere likevel ikke vokser. Som om det bare er du som kjenner på det. Som om alle andre har funnet ut av noe du fortsatt famler etter.

Følelsen av å brette opp ermene og late som alt går bra, mens du sitter der med en klump i magen og lurer på om du kaster bort tiden din. Som om du burde være takknemlig, profesjonell og tålmodig, samtidig som noe gjør vondt, uten at du helt vet hvordan du skal forklare det.

Og så er det ensomheten. Den som sjelden nevnes. Ensomheten i å bygge merkevaren din alene. Poste alene. Se tallene alene. Ingen andre ser hvor mye arbeid som faktisk ligger bak, hvor mye du bryr deg, hvor mange runder hver tekst har vært gjennom før du trykker publiser.

Det frustrerende er at du vet at det du lager betyr noe. At du har noe viktig å si. At det ikke er tomt eller tilfeldig. Men det hjelper lite når det føles som om ingen ser det, når responsen uteblir og stillheten blir det eneste svaret.

Og det er ofte her tvilen begynner å feste seg. Ikke bare tvil på strategien eller innholdet, men på deg selv. Om du er interessant nok. Relevant nok. God nok til dette i det hele tatt.

Dette er en reell følelse. En tung, stille følelse mange av oss som bygger en online business bærer på – ofte alene, og ofte i stillhet.

Vendepunktet

Jeg kan ikke akkurat si at jeg har funnet løsningen, eller at jeg har knekt koden. Ikke ennå. Men én ting kan jeg fortelle deg: noe endret seg for meg. Ikke noe dramatisk. Bare en liten justering i holdningen min som gjorde det mulig å fortsette.

Jeg sluttet å fokusere utelukkende på tall. Jeg begynte å poste for identiteten. For å bli den personen jeg vet jeg kan være. For å dele det jeg vet kan bety noe for andre – uavhengig av om fem eller fem hundre leser det.

Jeg måler ikke lenger likes, men hvor ofte jeg tør å være ærlig og faktisk eksponere meg selv. Jeg måler ikke bare hvor mange følgere jeg har eller får, men hvor mye jeg lærer underveis. Ikke engasjement, men hvor tydelig budskapet mitt begynner å bli.

Jeg poster ikke lenger bare i håp om vekst. Jeg poster fordi det gjør meg til en bedre formidler. Fordi hver tekst lærer meg noe. Fordi hver gang jeg trykker publiser, flyttes grensen for hva jeg tør å si litt.

Tallene betyr fortsatt noe. Men de avgjør ikke lenger om jeg fortsetter eller ikke.

Identitet før algoritme

Dette er prinsippet jeg bygger etter nå.

Jeg bygger ikke for likes. Jeg bygger for forankring. I meg selv først. I det jeg faktisk tror på. Og deretter i dem som faktisk vil være med.

Det betyr at jeg må tåle stillheten – dagene uten respons og periodene der veksten ikke er synlig ennå. Men det betyr også at det jeg bygger er ekte, og at det tåler mer enn om algoritmen favoriserer meg i dag eller ikke. Jeg vil bygge noe som varer.

Hva som skjer når du fortsetter likevel

Selv om tallene står stille, skjer det noe. Innholdet blir bedre. Stemmen blir tydeligere. Jeg vet mer presist hva jeg mener, ikke bare hva som forventes å sies.

Og jeg blir mindre redd – for stillheten, for å si noe feil, for å ikke være perfekt.

Det betyr ikke at jeg har gitt slipp på ønsket om vekst. Jeg vil bli sett. Jeg vil nå flere. Jeg vil bygge et publikum som gjør det mulig å jobbe med dette på ordentlig.

Men jeg har sluttet å måle fremdrift kun i tall her og nå. For jeg ser at det jeg bygger trenger tid. At fundamentet må tåle mer enn én god periode. At stemmen må få sette seg før den kan bære langt.

Jeg setter meg ikke ned og venter, men bygger videre og fortsetter å vise meg – også når responsen er lav og veksten ikke er synlig ennå. For dette handler ikke om å være liten. Det handler om å bygge noe som faktisk kan vokse.

Om Atelier by Eva

Atelier by Eva er mitt digitale atelier – et sted der jeg bygger merkevare, identitet og formidling i praksis, mens du ser på. Ikke ferdige fasitsvar. Ikke quick fixes.
Men ærlig arbeid, tydelige valg og prosessen slik den faktisk er.

Her deler jeg det som skjer underveis: refleksjonene, justeringene, tvilen og fremdriften. Hvis du vil følge reisen videre, deler jeg mer på Instagram @atelier.by.eva Dette er Season 1.