Konflikten mellom lojalitet og sannhet

Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri. Dette er ikke bare et vakkert løfte, men et radikalt krav til oss som mennesker og troende. Som kristne bør vi ha skarpere briller for urett siden vi er kalt til å være sannhetens vitner.

I Det gamle testamentet står budene i klar tekst: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele og du skal ikke vitne falskt mot din neste. I Det nye testamentet går Jesus lenger. Han krever ikke bare at vi avstår fra det onde, han kaller oss til å elske vår neste som oss selv. Det største av alle bud er kjærlighet. Det er vår forpliktelse, og den begynner med å se mennesket foran deg, selv når det er ubehagelig, selv når det er vanskelig. For kjærlighet og sannhet kan ikke skilles. Tier vi om uretten som rammer vår neste, er det ikke kjærlighet vi praktiserer. Det er bekvemmelighet.

Det er langfredag i dag. Stillheten senker seg over landet, og i kirkene våre retter vi blikket mot Ham som henger på korset. Det ultimate offeret. Vi minnes vår Konge, vår Messias, Han som ga sitt liv for at vi skulle ha liv. Vi snakker om kjærligheten som tåler alt, og om tjeneren som bøyde seg ned for å vaske støvete føtter. Vi minnes Ham som helbredet de syke, Han som trøster og Han som nektet å bruke sverd, og som sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke.»

Men mens vi reflekterer over Jesus kjærlighet til oss, merker jeg en uro. En uro over avstanden mellom det vi bekjenner i våre bønner og det vi forsvarer i vår lojalitet til jordisk makt. Har våre politiske flagg gjort oss blinde for den sannheten Jesus døde for?

For sannheten om det hellige land, landet hvor vår Messias ble født, vokste opp og døde, er et sår som blør. Det er en historie om en levende kirke som ble knust under det palestinerne kaller Nakba, Katastrofen. Allerede i 1945 pulserte Palestina av kristent liv. Dette var de eldste menighetene i verden, med røtter tilbake til apostlenes tid.

Det bodde over hundre og førti tusen kristne i byene og landsbyene, men bare fire år senere var over nitti tusen av disse drevet på flukt eller drept. De ble ofre for militsenes systematiske fordrivelse av den palestinske sivilbefolkningen, en katastrofe som rammet de arabiske kristne hardt og la over 30 kirker i ruiner.

I denne skjebnetunge perioden mellom 1947 og 1949 opererte de jødiske militsene Haganah, Irgun og Lehi. Dette var grupper som kjempet for opprettelsen av en israelsk stat, og som i 1948 gikk sammen og endret navn til det vi i dag kjenner som IDF. Det var disse styrkene som iverksatte Plan Dalet, en strategi som førte til at over fire hundre arabiske landsbyer ble tømt eller jevnet med jorden.

En av de mest rystende hendelsene fant sted i januar 1948, da Haganah bombet Semiramis Hotel i Jerusalem og drepte tjuefem sivile kristne. Noen måneder senere, i april, angrep militsene Irgun og Lehi landsbyen Deir Yassin. Her ble mellom hundre og to hundre og femti sivile massakrert, en hendelse som sendte sjokkbølger av frykt gjennom hele befolkningen.

I Galilea, der Jesus selv vokste opp, var tettheten av kristne på sitt høyeste frem til militsenes innrykk. Historien om den kristne landsbyen Eilabun står som et av de best dokumenterte eksemplene på uretten.

Da soldatene kom, ble de møtt av prester med hvite flagg. Likevel ble tolv unge kristne menn plukket ut. De ble ikke drept i kamp; de ble beordret til å snu seg og skutt i ryggen i en kaldblodig hevnaksjon. 

Resten av landsbyen, åtte hundre mennesker, ble tvangsflyttet til fots mot Libanon. Dette var ikke soldater i kamp, men sivile kristne som ble henrettet etter at de hadde overgitt seg.

Lidelsen fortsatte i landsbyer som Safsaf under Operasjon Hiram. Her ble over femti menn bundet sammen, skutt og kastet i en brønn, mens kvinnene ble utsatt for voldtekter etter massakren. I havnebyen Jaffa, der tusenvis av kristne hadde levd i generasjoner, ble nabolag beskutt med mortergranater av Irgun for å drive folket på flukt. De som flyktet over havet, bar med seg minnet om et samfunn som ble slettet.

Men lidelsen stoppet ikke ved byportene. I juli 1948 ble titusenvis av mennesker tvunget ut på en dødsmarsj fra byene Lydda og Ramle. Under den brennende solen ble familier drevet ut uten vann eller mat. Det er dokumentert at over fem hundre mennesker døde under denne utkastelsen, og rystende nok døde tre hundre og femti av disse av ren tørst og utmattelse langs veien. Blant dem var barn og eldre som kollapset i støvet, fratatt sin verdighet og sitt liv.

Når vi på denne langfredagen hører Jesus rope fra korset: ‘Jeg tørster’, hvordan kan vi da lukke ørene for skrikene fra de tre hundre og femti som døde av tørst i Lydda?

Aller sterkest er hendelsene i Iqrit og Kbir Bir’im, landsbyer bebodd av kristne melkitter og maronitter. De overga seg fredelig og ble lovet at de kunne vende hjem etter noen dager. Men i stedet ble landsbyen Iqrit sprengt i filler av israelsk ild på selve juledagen i 1951. I dag står bare kirken igjen som et grøssende minne om en menighet som ble sviktet.

Når man i dag snakker om at Israel forsvarer ‘våre verdier’, må man kunne stille spørsmålet: Hvilke verdier forsvarte man da man sprengte landsbyen til de kristne melkittene på selve juledagen? Israels egne arkiver bekrefter disse massakrene og den systematiske fordrivelsen, en mørk historie man helst vil gjemme bort.

Bibelen lærer oss at Jesus bor i sine etterfølgere. Når våre kristne søsken blir forfulgt eller drept, er det som om vi på nytt ser Jesus lide. Likevel veives det med flagget til den nasjonen som systematisk har ekspropriert landområder fra den kristne urbefolkningen i Palestina. Norske kirker, bedehus og frikirker flagger med et symbol som representerer en statsopprettelse som fordrev det palestinske folket. Vi forstår ikke at det er våre egne; at det er vår historie, Guds barn, Jesus sine barn. Vi plasserer de arabiske kristne i en fiendeboks fordi deres eksistens utfordrer vårt bilde av Israel som moralsk overlegen. Men man skal ikke legge fra seg fornuften, historiebøkene eller medmenneskligheten ved kirkedøra.

Jesus var aldri en maktherre som kastet bomber over barn; han var den som tok imot slagene. Han var motstander av drap, hat og urett, og han led sammen med hvert menneske som kollapset langs veien fra Lydda eller ble henrettet i Eilabun. Når vi lukker øynene for uretten mot vår neste, lukker vi dem også for ham som hang på korset.

På denne langfredagen må vi våge å se sannheten, selv når den river ned våre trygge forestillinger. Vi må be om at vi aldri lar lojaliteten til systemer eller politiske flagg bli viktigere enn kjærligheten til mennesker. For hvis vi mister evnen til å sørge over uretten som begås i vårt navn, har vi også mistet kontakten med selve hjertet i vår tro.

Fred over deres minne. Må sannheten gjøre oss fri til å se, til å sørge og til å elske.

En personlig ettertanke om kilder og sannhet

Dette essayet er min personlige refleksjon over en historie som ofte forblir fortalt fra bare én side. Jeg har vært nøye og forsiktig med å bruke historisk dokumenterte hendelser, årstall og steder. Informasjonen om massakrene i Eilabun, Safsaf og Deir Yassin, bombingen av Semiramis Hotel, og skjebnen til de kristne landsbyene Iqrit og Bir’im, er hentet fra åpne historiske kilder og arkiver, inkludert israelske militærarkiver og vitnemål fra kirkelige ledere som var til stede.

Jeg har valgt å ikke legge ved en lang kildeliste her for å bevare tekstens form som en refleksjon, men jeg har dokumentasjonen tilgjengelig for de som måtte ønske det. Samtidig vil jeg oppfordre deg som leser til å gjøre dine egne undersøkelser. Søk opp navnene på landsbyene, årstallene og hendelsene. Bruk fornuften og historiebøkene.

Sannheten tåler å bli sett i lyset. Min bønn er at vi som kristne aldri slutter å lete etter den, selv når den utfordrer våre egne vante forestillinger.