Den dagen jeg gikk Besseggen med høydeskrekk (og to små hunder)

En av Norges vakreste og mest fryktede turer. To små hunder. Høydeskrekk. Og meg – midt i en livsendring. Dette er historien om hvordan jeg møtte frykten og fant styrken min.

1743 meter over havet.

To innsjøer på hver side. En rygg så smal og luftig at jeg hyperventilerte og følte jeg måtte kaste opp.

Og meg – kvinnen med høydeskrekk som sa opp jobben som kosmetisk sykepleier 1. mai uten å vite hva som kom neste.

Det VAR på listen min

Til forskjell fra alle andre som bare snakker om Besseggen, hadde jeg faktisk planlagt dette lenge.

Men jeg hadde også høydeskrekk.

Noe jeg “glemte” å tenke på da jeg sa ja. Klassisk Eva-grep: planlegge noe, ignorere det som skremmer mest ved det.

Forberedelsene (denne gangen hadde jeg faktisk noen)

Eirik, min forlovede, skulle med. Og våre to maltipoo-er: Chanel på 2,6 kg og Chloe på 5,4 kg.

Fordi selvfølgelig skulle jeg ta med de to minste hundene i Norge på Norges mest luftige fjelltur.

Men jeg kunne ikke tenke meg å være borte fra dem en hel dag. Og de er tøffere enn de ser ut.

Første halvdel: “Dette går bra”

De første timene var fine. Hundene løp som små geiter foran oss. Eirik holdt øye med at jeg hadde det bra. Jeg følte meg som en helt vanlig fjellvandrer.

Helt til det luftige partiet kom.

Der alt forandret seg

Det øyeblikket du skjønner hvorfor de kaller det “Besseggen”. Den smale ryggen. Fall på begge sider.

Og det var der – midt på Eggen – at kroppen min sa stopp.

Jeg ble liggende. Holdt meg fast i en stein og tenkte: hva gjør jeg nå?! Jeg visste ikke om jeg skulle opp eller ned. Jeg kom meg ingen vei.

Jeg ble svimmel og kvalm. Følte jeg måtte kaste opp – og pusten begynte å skifte. Ikke vanlig pust. Det var panikk. Redd-pust. Overlevelsespust.

Alt i meg ville snu. Men noe i meg nektet. Helikopter? Nei. Gi opp? Ikke nå.

Sa til meg selv: “Se IKKE ned. Se IKKE ned.”

Og hele tiden: “Hva hvis hundene løper for nært kanten? Hva hvis det skjer noe med dem?”

Øyeblikket jeg nesten snudde

Stående der, skjelvende, med Chanel og Chloe som ventet tålmodig på at mamma skulle ta seg sammen.

Eirik spurte om jeg ville snu.

Og jeg tenkte: “Jeg sa opp jobben uten sikkerhetsnett. Jeg har omstrukturert hele livet mitt. Og nå skal jeg snu på Besseggen pga høydeskrekk?”

Nei!!! Kommer ikke på tale.

Hvordan jeg kom meg over

Ett skritt av gangen. Bokstavelig talt. Ikke se nedover. Ikke tenk på fallet. Bare neste stein.

Det hjalp å bare bite tennene sammen, gå først, Eirik fikk ta begge hundene, jeg måtte redde meg selv. Sorry Chloe og Chanel – jeg MÅ fokusere på å komme meg over det værste partiet, OG tørre å puste igjen.

Og Eirik som gikk foran og til tider bak meg og guidet meg: “Her er trygt å gå. Følg meg.”

På toppen (endelig)

1743 meter over havet. Med to små hunder som virket totalt uimponerte av hele greia.

Og meg som skjønte: Jeg kan gjøre ting som skremmer meg. Jeg kan ta ansvar for andre (små pelsdyr) samtidig som jeg pusher mine egne grenser. Høydeskrekk forsvant ikke. Men jeg gikk likevel.

Hva denne turen lærte meg

At mot ikke er fravær av frykt – det er å gjøre det riktige til tross for frykten. At jeg kan stole på Eirik når jeg trenger støtte. At Chanel og Chloe er tøffere enn de fleste mennesker. At å si opp uten plan var det riktige – jeg hadde faktisk mer styrke enn jeg trodde.

Til deg som er redd

For å ta spranget. For å forlate det trygge. For å gjøre ting som skremmer deg.

Du kan være redd OG modig samtidig.

Jeg beviste det for meg selv på 1743 meter, med høydeskrekk og ansvar for to små liv. Du kan bevise det for deg selv der du er.

Det trenger ikke være Besseggen. Det kan være å si opp. Å starte noe nytt. Å våge å være sårbar.

Poenget er at du gjør det til tross for frykten – ikke uten den.

Vil du følge reisen min videre? Jeg deler ærlig om overganger, mestring, og det å skape noe eget – fra hjertet.