Noe ondskap skal ikke forstås. Den skal stoppes.

Epstein-filene avslører ikke bare et nettverk av overgrep. De avslører vår vilje til å se bort. Bibelen kaller ikke ondskap kompleks når den ødelegger liv – den kaller den mørke. Og mørke skal fram i lyset. Jesus visste det. Jesus møtte ikke ondskap med dialog, men med autoritet. Og han forhandlet ikke.

Mørke skal fram i lyset

Det finnes ondskap som ikke skal forstås, nyanseres eller pakkes inn. Den skal stoppes. Når vi forsøker å forklare det uforklarlige, mister vi ikke bare språket – vi mister ansvaret.

Bibelen er ikke vag på dette punktet. Den sier ikke at alt kan forklares. Den sier ikke at alt kan helbredes gjennom empati. Den sier heller ikke at alt løses med tilgivelse. Den sier at mørke skal fram i lyset.

«Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller.»
«For ingenting er skjult som ikke skal bli åpenbart.»

Dette er ikke metaforer. Det er et kall.

Illusjonen om den alltid milde Jesus

En av vår tids største misforståelser er forestillingen om at Jesus var kompromissløs mild. At han alltid møtte ondskap med dialog. Det stemmer ikke.

Jesus var mild mot sårbare mennesker. Men han var urokkelig mot ondskap, maktmisbruk og demonisk påvirkning. Han forhandlet ikke med demonene. Han snakket dem ikke i møte. Han forsøkte ikke å forstå dem. Han drev dem ut.

Mot hykleri var han knallhard. Mot religiøse ledere som skjulte ondskap bak fromhet, var han direkte konfronterende. Han renset tempelet. Han kalte ting ved sitt rette navn. Det finnes ingen snillisme i dette. Det finnes sannhet.

Når tilgivelse blir et våpen for stillhet

Det er her mange kristne – og mange mennesker generelt – mister fotfestet. Fordi ordet tilgivelse har blitt løsrevet fra ansvar, grenser og rettferdighet. Tilgivelse brukes som en moralsk brekkstang for å få stillhet. For å stoppe spørsmål. For å beskytte systemer som ikke tåler lys.

Men bibelsk tilgivelse betyr ikke naivitet. Den betyr ikke at mennesker får tilgang igjen uten endring. Den betyr ikke at urett skal kalles misforståelser. Den betyr ikke at overgrep skal tåles for fredens skyld.

Bibelen sier faktisk: Hvis noen synder, skal de irettesettes. Hvis noen vedvarende skaper ødeleggelse, skal de avvises. Ikke i hat – men i klarhet. Tilgivelse handler om å ikke ta hevn selv. Den handler ikke om å oppheve grenser eller konsekvenser.

Ondskap er ikke bare menneskelig svikt

Bibelen reduserer ikke ondskap til bare psykologi. Den sier ikke at alt er et resultat av barndom, traumer eller personlighet. Den sier at kampen også er åndelig. At ondskap er reell, virksom – og i noen tilfeller dypt forherdet.

«For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter.»

Dette betyr ikke at mennesker fritas ansvar. Tvert imot. Det betyr at mennesker kan bli redskaper for noe som er større enn dem selv – og derfor farligere enn vi liker å tro.

Der ondskap blir demonisk

Her er Bibelen uvanlig presis. Den skiller mellom mennesket og det som virker gjennom mennesket. Mennesker er ikke demoner. Men de kan handle demonisk.

Når Bibelen beskriver demonisk ondskap – ren, åndelig ondskap – peker den på kjennetegn som hat mot liv, dragning mot død og frykt, total dehumanisering, ritualisering av vold og fullstendig fravær av samvittighet. Dette er ikke moderne psykologiske begreper. Det er bibelsk språk for ondskap som har krysset en grense.

Derfor er Bibelen ekstremt tydelig når det gjelder praksiser knyttet til blod, barneofring og ritualisert vold, og den knytter dette eksplisitt til demonisk virksomhet:

«Dere skal ikke ofre barna deres i ilden.» (5 Mos 18,10)
«De ofret sine sønner og døtre til demonene.» (Salme 106,37)

Her sier Bibelen rett ut det mange vegrer seg for å si høyt: Noe ondskap er ikke bare menneskelig svikt. Noe ondskap er knyttet til demonisk praksis. Ikke alt skal forstås. Noe skal stoppes.

Jesus drev ut – han forhandlet ikke

Jesu praksis bekrefter dette skillet. Demoner møtes aldri med dialog, terapi eller tilgivelse, men med autoritet. Ingen relasjon. Ingen forhandling. Kun motstand. Han drev dem ut.

Mennesker som gjorde ondt, ble møtt med sannhet og ansvar – og nåde der det fantes vilje til omvendelse. Men når maktmisbruket var systemisk, når hykleriet var gjennomgripende og hjertet forherdet, var Jesus konfronterende. «Ve dere», sa han. Ikke for å ydmyke, men for å avsløre.

Barn er hellige – aldri forhandlingsbart

Når det gjelder barn, er Bibelen kompromissløs. Jesu ord her er blant de hardeste han noen gang uttalte. Overgrep mot barn plasseres i den mørkeste kategorien av ondskap. Ikke som noe komplekst. Ikke som noe som først må forstås. Men som noe som må stoppes.

Barn er ikke symbolske i Bibelen. De er hellige. Å skade dem er ikke bare en personlig synd, men en forbrytelse mot livet selv. Det er aldri noe som skal tilgis bort, ties i hjel eller åndeliggjøres.

Derfor må dette sies klart: Å tie for fredens skyld når de svakeste blir skadet, er ikke kristent. Det er synd.

Vi skal stå i lyset – ikke forhandle med mørket

Vår oppgave – både som kristne og som mennesker – er ikke å være naive, milde på feil sted eller stille når sannhet krever tale. Vår oppgave er å stå i lyset. Å avsløre mørke. Å beskytte de sårbare. Å sette grenser. Å si nei.

Ikke å spille Gud. Men å være sann.

Mennesker skal få eie sin urett. Det betyr ansvar. Det betyr konsekvens. Bibelen er tydelig på at hvis et menneske nekter å vende om, fortsetter i mørket og gjør seg selv til en kilde til ødeleggelse, så finnes det dom. Ikke som vårt private hevnprosjekt – men som Guds rettferdighet.

Jeg tror ikke ondskap er uten konsekvenser. Kanskje ikke alltid her, i en fallen verden. Men Bibelen er tydelig: Rettferdighet er ikke opphevet. Den er bare ikke alltid synlig med en gang.

Jesus forhandlet ikke med demonene.
Og han ber oss heller ikke gjøre det.